Hva er du villig til?

Pussig overskrift? Hva er du villig til?

Ja, for hva er du villig til? I vårt økonomiske liv, naturligvis! Mange klager over prisene i Norge. Mat er dyrt, bil er dyrt, bensin er dyrt, skatt og avgift - dyrt, dyrt, dyrt. Jim Rohn skal ha sagt noe sånt som at oppfatningen av hva vi synes er dyrt handler ikke om prisen, men hvor mye penger vi er i besittelse av. At det er dyrt å være fattig har jeg allerede blogget om, men selvsagt - det meste blir dyrt hvis man ikke har penger til mye.

Nåvel, men hva er du villig til - det er spørsmålet. For, rett nok under forutsetning om at man ikke er helt blakk, er det faktisk ikke så dyrt i Norge synes jeg. Hvor dyrt noe blir handler om hva vi gjør i kjøpe-øyeblikket. Går vi for en splitter ny bil, eller en pent brukt en? Kjøper vi lunsjen på bakeri, eller tar vi med matpakke? Kan vi ta bussen i stedet for taxi? 

Jeg hørte en fin reklame her om dagen; ei dame ber om noe lunsjgreier, og mannen bak disken svarer; det blir 20840 kroner..... i året! Det er gjentatt til det kjedsommelige, men likevel... dårlige vurderinger over tid.... alt samler seg opp til en stor byrde.

Så da er spørsmålet, for det er egentlig det som er saken, hva er du villig til å ofre? Hva skal til for at du velger den fornuftige, rimelige løsningen? Jeg tror ofte at noe holder oss tilbake i valgøyeblikket. Å velge de rimelige løsningene kan vises utad. Jeg tror du må være villig til å la fornuft vise seg. Atter en gang er vi mennesker engstelige for hva naboen eller vennene sier om og til oss. Det er derfor "broke is normal", som Dave Ramsey sier. Det normale er å være blakk - prisen for å holde fasaden.

Imidlertid skal ikke innlegget være noen skjennepreken til de som måtte føle seg truffet. I sommer var jeg på en liten bilferie i Gudbrandsdalen - og sammen med 8-åringen min, (som nå er blitt 9-åring), tok vi i stedet for hotell og leide en hytte på en av de mange campingstedene i dalen. Tidligere har vi betalt rundt 1100 kroner for en natt på hotell, en enkel hytte på campingen vi valgte kostet 550 kroner for en natt.

Standard kan ikke sammenlignes og frokost måtte vi fikse selv. Det var utvilsomt et steg ned i inntrykket utad. Men samtidig, det var noe jeg var villig til å gjøre. Å ikke bry seg om hva andre mener kan være en av de mest lønnsomme beslutningene du kan ta.

At det i tillegg var kjempegøy for 9-åringen å ligge i køyeseng, mens papsen lå med nostalgiske barndomstanker om tilsvarende opplevelser - ja da var det ingen tvil om at prisen for lykke overhodet ikke trenger være høy.

Norge er så dyrt som man gjør det til - langt på vei mener jeg det.

Spørsmålet er som oftest; hva er du villig til?



Etiketter: , ,