sparepengersmart: Hvor går grensen for sparesmartness?

I alt snakket om fornuftig bruk av penger, av å skille mellom "want" og "need" osv., så slår det meg at det egentlig nesten er grenseløst hvor fornuftig man kan være med penger. Går man ekstremt nok til verks er det et vanvittig sparepotensiale hos de fleste av oss.

Men da dukker selvsagt spørsmålet om definisjoner opp. Hva ligger i "unødvendig pengebruk"? Og når er behovet stort nok for å forsvare et innkjøp?

Er svar som kan være veiledende, om enn ganske kjedelig, er at det er opp til hver enkelt å finne sine definisjoner. Ting jeg ønsker å spare penger på, kan være totalt uaktuelt for en annen person, og motsatt. Livssituasjon, alder, bosted, familie - en hel bråte med komponenter spiller inn når en persons økonomiske avtrykk formes.

Og jeg tror det er der man må begynne. Med seg selv og sin egen situasjon. Å kopiere andres måte og mål bør være en inspirasjon og være motiverende, ikke en løsning på alles ønsker om økonomisk forbedring. Jeg har tro på at man kan prøve ut og plukke de beste rådene fra flere, samt være åpen og frisinnet til å revurdere sine egne meninger.

Min erfaringer er i tillegg at det hele er en prosess som ofte sammenfaller med en progresjon. Små endringer i økonomiske vaner finpusses og utvikles og kopieres over på nye områder. Samtidige vokser det fram en mer selvkritisk egenskap. Evnen til å analysere og se på hvorfor noe fungerer og andre ting ikke fungerer blir underveis bedre. Motivasjonen for å prøve ut flere alternativer for å komme til en løsning blir større.

Et apropos; forleden leste jeg en bok der bildet på dette med gode vaner avler flere gode vaner var nevnt. Forfatteren forklarte det slik som at "det er når du først skifter ut et møbel i stua, at lysten til å skifte ut flere kommer" - man ser liksom at flere ting må følges opp for at det skal bli en kompletthet i endringene.

Tilslutt kommer man opp mot den grensen man føler kan være den riktige. Når stegene fra den spede begynnelsen til dit man har kommet føles som både riktige og effektfulle. I det man føler at sparingen skjer på de tingene man faktisk lett kan både avstå og utsette, mens bruken går det meningsfulle formål som gir stor livskvalitet. Jeg tror det er da man kan se seg fornøyd tilbake og kjenne på gleden over sin egen framgang og lærdom!

For min egen del føler jeg at mye er på plass nå, som jeg har nevnt i tidligere innlegg. Imidlertid er søken etter nye måter å gjøre ting på tilstede; jeg syns det er god livskvalitet i å forsøke å finne nye mål og strekke seg etter eller områder man kan forbedre i hverdagen. Det er gøy å utfordre seg selv!